Da jeg merket at balansen min ikke lenger var der den
burde være for min alder, og jeg opplevde en stivhet i muskler og ledd
kontaktet jeg etter hvert lege da disse plagene ikke forsvant. Jeg ble
diagnostisert med Parkinson-sykdom fort, og jeg har plager som påvirker
hverdagen min stort. Jeg sliter med skjelving, bevegelseshemning,
muskelstivhet, depresjon, irritasjon, søvnforstyrrelser, stemmeforandringer og
risting ved forsøk på normal gange. Dette skyldes av at hjernecellene i et lite
avgrenset område i hjernen min gradvis ødelegges. Ødeleggelsen går spesielt utover
de cellene som skiller ut stoffet dopamin, og mangel på dette stoffet gir meg
disse symptomene som jeg utfordrer min hverdag. Sykdommen gjør meg sliten både
fysisk, og psykisk, og å vite at den kan bli kurert ved stamcelleforskning gir
meg det lille håpet jeg trenger for å stå opp om morgenen.
Jeg vet at for hver dag som går, så blir min sykdom
forverret, og jeg vet ikke selv hvordan kroppen min vil ende opp. Dagens
behandling av sykdommen er kun rettet mot symptomlindring, og naturligvis gjør
dette livet mitt litt enklere. Allikevel tærer det på psyken å vite at noen der
ute nekter meg å få livet mitt tilbake. Jeg er syk, jeg kan ikke leve et
normalt liv, og jeg vet hva jeg går glipp av. Jeg er avhengig at noen redder
livet mitt, og dette kan gjøres ved hjelp av stamcelleforskning.
Stamceller finnes både i vev hos
voksne mennesker, i navlestrengblod, i aborterte fostre, og i blastocyster. En
blastocyst er ikke i nærheten av et menneskeliv, men det er jeg. En blastocyst
har ikke følelser, men det har jeg. En blastocyst har ikke meninger, men det
har jeg. En blastocyst har ikke et liv, men det har jeg. Hver eneste dag går
jeg rundt med tanker om at jeg vet hva jeg vil, men jeg får ikke til, for
kroppen min klarer ikke. Musklene mine hører ikke etter, og de reagerer for
sent. Språket mitt er der, men ordene mine kommer ikke lenger ut, og stemmen
min er så svak at man kan ikke lenger høre hva jeg sier. Fortjener ikke jeg
også å ha en stemme i dette samfunnet? Fortjener ikke jeg, som et menneske, å få
lov til å si det jeg mener? Jeg kunne fått sagt det jeg ønsket, jeg kunne gjort
en forskjell her i verden om jeg bare var frisk. Men det hjelper ikke med
friske tanker, så lenge kroppen min er syk. Jeg trenger en kur, for uten
stemme, og uten kropp som fungerer, så er jeg ikke lenger et menneske. Jeg er
bare et objekt. At ikke stamcelleforskning skal være lov påfører meg mer smerte
enn det det ville gjort for noen andre om det faktisk hadde blitt utført.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar